William Burroughs

William Burroughs var beatkulturens ”enfant terrible,” men også dens mest radikale intellekt og eksperimentelle kunstner.

Burroughs ble født inn i en velstående forretningsfamilie i St. Louis, Missouri, i 1914. Allerede i skoletiden viste han tendenser til psykologiske avvik så vel som en usedvanlig teoretisk begavelse. Som student ved Harvard (engelsk litteratur) og Universitetet i Wien i 1930-årene (en kort periode som medisinerstudent) utforsket han storbyenes kriminelle og seksuelle underverdener. Han var tidlig klar over sin homofile legning. Et forsøk på å verve seg til militærtjeneste endte med at han ble kjent udyktig etter at myndighetene ble kjent med innholdet i hans psykiatriske sykdomshistorie. I krigsårene levde han i New York, der han ofte var å se blant byens kriminelle, prostituerte og narkomane - et bevisst og demonstrativt brudd med sin bakgrunn fra Midt-Vestens respektable og puritanske middelklasse.

I 1943-44 kom Burroughs inn i kretsen som siden skulle bli kjent som ”The Beat Generation” – bl.a. Jack Kerouac, Allen Ginsberg, Herbert Huncke og Lucien Carr - og ble raskt deres guide inn i en alternativ verden til den etablerte borgerlige og akademiske kulturen i 1940- og 50-årenes USA. Selv var han allerede på dette tidspunkt morfin-avhengig og måtte finansiere sitt narkotikabruk med midler fra kriminell virksomhet. Etter krigen flyttet han til Texas og – etter å ha blitt arrestert for besittelse av narkotika -  til Mexico City sammen med sin samboer, Joan Vollmer. Der, i en tragisk skyteepisode, ble Vollmer drept og Burroughs arrestert og anklaget for drap. Like etter rømte han fra Mexico og reiste rundt i Sør-Amerika på jakt etter et påstått vidunder-narkotikum, yagee, før han slo seg ned i Tangier i Marokko. I denne perioden begynte han også å skrive, etter eget utsagn som et forsøk på å ”skrive seg ut av” traumet etter drapet på sin kone. Burroughs’ første to bøker, Junkie og Queer (1985), er sterkt selvbiografiske og heller konvensjonelle i formen. Først med Naked Lunch (1959) fremstår han  som en original og eksperimentell forfatter. For det meste består den av fragmentariske skisser (”routines”), beskrivelser av groteske rusfantasier sett gjennom den narkomanes øyne og nedtegnet med stor nøyaktighet.

I 1958 flyttet Burroughs til Paris og slo seg ned blant kunstnere  og forfattere i det såkalte ”Beat-hotellet” i 9, rue Git-le-Coeur i byens latinerkvarter. Her, sammen med den britiske kunstneren Brion Gysin, drev han eksperimener med en ny ”cut-up”-teknikk, tilfeldige montasjer av ord, linjer og tekst for å skape et nytt språk frigjort fra normalspråkets ordnende og kontrollerende funksjon. Resultatet var den såkalte ”Nova trilogien,” utgitt 1961-1964 (The Soft Machine, The Ticket That Exploded, Nova Express). Ytre sett fremstår trilogien som en science-fiction fantasi om en invasjon fra rommet av en mafia-liknende ”Nova Mob,” virus organismer som invaderer og tar kontrollen over menneskenes bevissthet.  Bare gjennom en dekonstruerende ”cut-up” av normalspråket synes det å være noe håp om frihet.

Mellom 1966 og 1973 bodde Burroughs i London der han utforsket de samme tema i ”The Wild Boy Quartet” (The Wild Boys, Port of Saints, Exterminator!, Ah Pook Is Here), utgitt mellom 1971 og 1979. Etter at han vendte tilbake til USA gav han ut en rekke bøker, ofte med god redaksjonell assistanse av sin sekretær James Grauerholz. Blant disse kan nevnes Cities of the Red Night (1981), Place of Dead Roads (1983) og The Western Lands (1987) – de to siste henter trekk fra Western genren men handler dypest sett om det samme tema Burroughs er opptatt av i alle sine bøker: frihet og kontroll. I tillegg er store deler av Burroughs’  korrespondanse gitt ut (The Yage Letters, The Letters of William S. Burroughs 1945 To 1959), essays, noveller, selvbiografiske skrifter, intervjuer, et filmmanus og diverse prosa. Dette materialet er nå å finne i New York Public Library.

Burroughs var beatkulturens Faust-skikkelse, eksperimenterende og grensesprengende. I alt han skrev fremstår samfunnet og staten som totalitære kontrollsystmer – politikere, byråkrater, fagorganisasjoner, sosialetater, rettsapparat, psykatri og helsevesen. Disse fremstilles i dystopiske fantasier som ”virus” og ”kreftceller” som invaderer samfunnsorganismen og tilraner seg totalitær makt helt inn i enkeltmenneskets innerste bevissthetsstrukturer. Bare gjennom bevisste brudd med etablerte tabu og normer og en oppløsning av selve språkstrukturene finnes det håp om frigjøring.

Burroughs var og er en svært kontroversiell forfatter, samtidig genierklært og kritisert som en nihilistisk og destruktiv anti-humanist. Det kan likevel ikke herske tvil om at han er beatkulturens mest innflytelsesrike forfatter og den som i form og innhold står den senere postmodernismen nærmest. Etter hvert ble han mer godtatt i det etablerte kulturlivet og gitt medlemsskap i American Academy of Arts and Letters. Burroughs døde i august 1997, bare noen måneder etter Allen Ginsberg.