William Burroughs        Lawrence Ferlinghetti        Allen Ginsberg
Jack Kerouac        Gary Snyder

Beatlitteratur

Tekstene om beatlitteratur og forfatter portrettene er skrevet av førsteamanuensis Sigmund Ro.

Beatkulturen utfoldet seg i flere kunstneriske media: film, teater, billedkunst og litteratur. Det viktigste uttrykksmidlet var likevel litteraturen, ikke minst poesien. Dens litterære prosjekt var romantisk: gjennom en ny kunst skulle enkeltmennesket frigjøres og samfunnet fornyes. I 1940- og 50-årene betydde dette kamp mot det rådende høymodernistiske hegemoniet i akademia og kulturindustrien (T.S. Eliot), spesielt den omseggripende formalistiske nykritikken på college og universiteter.

Mot dette satte beatforfatterne sin alternative estetikk, inspirert av kunstner-rebeller som William Blake, Charles Baudelaire, Arthur Rimbaud, D.H. Lawrence, Henry Miller, Ezra Pound, William Carlos Williams, Antonine Artaud og Charlie Parker, for bare å nevne noen. Selve hjertet i den litterære beatkulturen var det subjektive, spontane uttrykk – impulsivt, direkte, urevidert. Dette kunne gi seg de forskjelligste utslag: Ginsbergs lange, rytmiske men umetriske verselinjer, Kerouacs ”spontaneous bop prose”, Burroughs direkte nedtegnelser av narkorusens groteske fantasier, Ferlinghettis surrealistiske lek med ord. Ofte fremhevet de bebopmusikernes improviserte soloer som sitt ideal.

Andre paralleller er Jackson Pollocks spontane ”action paintings” og Marlon Brandos og James Deans rå, impulsive skuespillkunst. Beatlitteraturen ville bryte ned skillet mellom kunst og virkelighet, mellom ”høy” og ”lav” kunst, mellom genrer og kunstformer, og gjøre poesien til et mest mulig direkte uttrykk for personlig opplevelse, også det private og intime. Ikke sjelden brøt de tradisjonelle grenser ved å utforske tabubelagte områder som homoerotiske erfaringer, narokorusen og psykosens verden.

Mange arbeidde i to eller flere media samtidig, og de blandet gjerne uttrykksformer i ”happenings” og ulike former for multimedia-uttrykk. Særlig på vestkysten samarbeidde de med musikere om lyrikk-og-jazz forestillinger. Opplesninger, gjerne i kaféer og barer, på gater og i parker, ble et viktig medium – poesi som ”performance”.

Høydepunktene i prosalitteraturen er utvilsomt Jack Kerouacs og William S. Burroughs’ romaner On the Road (1957) og Naked Lunch (1959). Blant beatpoetene rager Allen Ginsberg, Lawrence Ferlinghetti og Gary Snyder høyest. Førstnevntes dikt ”Howl” (1955) har forlengst fått klassikerstatus i moderne amerikansk litteratur, men må sees i sammenheng med hele Ginsbergs enorme produksjon gjennom femti år. Snyders status har steget jevnt og trutt, ikke minst på grunn av hans nybrottsarbeid som en av USAs ledende økopoeter. Ferlinghettis lekende, ofte surrealistiske lyrikk har skaffet ham ry som en av USAs mest leste poeter.

Bak disse finner vi en rekke andre, til dels yngre forfattere både på øst- og vestkysten, som Gregory Corso, Michael McClure og kvinneforfattere som Diane diPrima og Joyce Johnson.