Les mer om Beatlitteratur

Beatkulturen

Beatkulturen fremsto som sosial protest og alternativ livsstil i USA i de første etterkrigsårene. Men like viktig var dens rolle som kunstnerisk opprør. Sine røtter hadde den i den radikale amerikanske tradisjonen fra Walt Whitman og de såkalte Transcendentalistene på 1800-tallet, men vi finner også klare forbindelseslinjer til europeisk kultur (romantikken, bohemkultur, dada og surrealisme) og til ikke-vestlige kulturtradisjoner (indianerkulturen, Østens visdomstradisjoner).

Beatkulturen utfoldet seg spesielt livlig i de fargerike bohemkvarterene i New Yorks Greenwich Village og og San Franciscos North Beach i 1940- og 50-årene. Mest besto den av uformelle nettverk av unge mennesker knyttet sammen med personlige bånd, felles kunstneriske aspirasjoner og en bevissthet om å tilhøre en etterkrigsgenerasjon, slik den såkalte ”tapte generasjon” hadde opplevd årene etter første verdenskrig.

Men selv om beatkulturen aldri var noen organisert bevegelse, har den sin egen ytre historie, først og fremst knyttet til Allen Ginsbergs første offentlige opplesning av diktet ”Howl” i Six Gallery i San Francisco den 13. oktober 1955, rettssaken mot utgiverne av ”Howl” i 1957, utgivelsen av Jack Kerouacs roman On the Road samme år, beatpoet-opplesningen på Columbia University våren 1959 og utgivelsen av William Burroughs’ roman Naked Lunch i Paris samme år med etterfølgende rettsak i Boston.

Selve navnet stammer fra de afro-amerikanske narko- og jazzmiljøene og ble først brukt som betegnelse på beatkulturen av Jack Kerouac i 1948. Det omfattet både en følelse av å være fattig, utstøtt og sårbar og en overbevisning om at denne outsider-statusen gav dem en spesiell mottakelighet for dypere eksistensiell og åndelig innsikt. Derfor sammenliknet beatkunstnerne seg med alle dem Jesus priser ”salige” i Bergprekenen. I ”Howl” betegnes de som visjonære ”nakne engler”.

Først og fremst var beatkulturen en reaksjon på en tid preget av global krig, atomtrussel og kald krig og på et amerikansk etterkrigssamfunn der den individuelle friheten ble opplevd som truet av en ”kontrollstat” dominert av konsum og materialisme, store organisasjoner, offentlig byråkrati og militær oppbygging i kombinasjon med sosial konformitet, puritansk moral og superpatriotisme. Mot dette satte beatgenerasjonen en anti-autoritær livsstil og en demokratisk spontanitetsestetikk.

Livet skulle leves ”autentisk” i materiell enkelhet, sanseopplevelse, visjonære eller ekstatiske erfaringer med eller uten bruk av bevissthetsutvidende stoffer. Kildene for en slik alternativ kunst og livsstil søkte den i etniske, sosiale og seksuelle minoritetskulturer, Zen buddhisme, bebop jazz og annen opprørsk musikk, kunst og litteratur.