Jack Kerouac

Jack Kerouac omtales ofte som ”The King of the Beats” og den første, opprinnelige “Ur-Beat.”

Han ble født i 1922 i industribyen Lowell, Massachusetts, i en fransk-kanadisk innvandrerfamilie der fransk var dagligspråket. Ikke før han gikk på high school følte Kerouac seg helt fortrolig med engelsk. Inntrykkene fra barndommen i Lowell formet ham på avgjørende måte både som menneske og som forfatter – de fattige immigrant- og arbeiderstrøkene i depresjonsårene, den strenge katolske religiøsiteten, sport og den nye populærkulturen på film og i radio. På tross av sin suksess på idrettsbanen var han et sky og følsomt barn, som tidlig lærte å kompensere for sin ensomhet ved å leve i fantasiens verden. Allerede som tenåring skrev og publiserte han fortellinger.

Etter et år på privatskole utenfor New York, der han følte seg som en outsider, ble han opptatt på Columbia University. Kerouac fullførte aldri sin utdanning. Gjennom sin omfattende lesing mottok han likevel sterke inntrykk som formet ham som forfatter, ikke minst fra Jack London og Thomas Wolfes romantiske og selvbiografiske romaner. Like viktig var inntrykkene han fikk på jazzklubbene i Harlem der den radikale bebopjazzen var under utvikling. Etter at den andre verdenskrig brøt ut, forlot han Columbia for å tjenestegjøre i den amerikanske handelsflåten.

Det siste krigsåret ble avgjørende. I strøket rundt Columbia University traff han flere likesinnede, som etter hvert kom til å utgjøre en gruppe. Blant disse var Allen Ginsberg, William Burroughs og Herbert Huncke – intellektuelle opprørere med kontakter i narkotikamiljøet og den kriminelle underverden som la planer for en alternativ  kunst frigjort fra den offisielle institusjonskulturen til den etablerte kultureliten. Det var Kerouac som noen år senere, i 1948, skulle definere dette opprøret som et generasjonsopprør under navnet ”The Beat Generation.”

I de første etterkrigsårene var Kerouac på stadige reiser over hele USA og i Mexico,  samtidig som  han begynte å skrive sin første roman, The Town and the Country (1950), en selvbiografisk nøkkelfortelling basert på oppvekstårene i Lowell og bohemlivet i New York. Like etter fullførte han det som skulle bli hans mest kjente roman, On the Road, som bygger på hans nomadiske vandringer i årene like før, ofte sammen med bohemen og rebellen Neal Cassaday, som spiller en sentral rolle i fortellingen omdiktet til heltefiguren Dean Moriarty. Den kom ikke ut før i 1957, men fikk raskt status som en moderne klassiker.

Gjennom 1950-årene levde Kerouac i New York, California og North Carolina når han ikke var på reiser over hele Nord-Amerika, i Mexico og Europa. Midt på 50-tallet utviklet han i en periode en sterk interesse for buddhismen. Han skrev uavbrutt, men ble lenge avvist av forleggerne. Først da On the Road kom ut og skapte sensasjon både i USA og internasjonalt, fikk han den anerkjennelsen han hadde ventet på. Blant de mest kjente bøkene er romanene The Subterraneans (1958), The Dharma Bums (1959), Doctor Sax (1959), Maggie Cassiday (19599, Tristessa (1960), Visions of Gerard (1963), Desolation Angels (19659, og Visions of Cody (1972). Han ga også ut en kjent diktsyklus, Mexico City Blues (1959), kortprosa og essays om beat-generasjonen, jazz og litteratur. Kerouac ble etter hvert sterkt helsesvekket etter langvarig alkoholmisbruk. Han døde i Florida i 1969.

Allerede i On the Road er Kerouacs ambisjoner om å skape en ny spontanprosa tydelige. Disse eksperimentene ble enda mer fremtredende i det han skrev i årene som fulgte, og kulminerte i Visions of Cody, utgitt etter hans død. Hans stilistiske ideal var den improviserte jazzsoloen, som hos saksofonisten Charles Parker, og billedkunstnerens skissetegninger (”sketching”). Målet var å bryte ned skillet mellom kunst og liv og gjengi virkelighet og erfaring mest mulig direkte. Av samme grunn er Kerouacs kunst sterkt selvbiografisk og basert på hans usedvanlig sanseskarpe minne. Selv om politiske tema og budskap ikke er åpenlyse i bøkene hans, er tendensen likevel klar – protest mot enhver form for konformitet og en hyllest til individets frihet, som han og beat-generasjonen så som truet i et etterkrigs-Amerika dominert av kald krig, massekonsum og byråkratisering. I denne kampen mot konformitet og ensretting blir spontanitetsestetikken selv en del av individets frigjøring.