Allen Ginsberg

Allen Ginsberg var, foruten dens sentrale poet, beatkulturens guru, impresario og viktigste inspirator.  

Han var født inn i en familie av russisk-jødiske immigranter i New Jersey i 1926. Oppvekstmiljøet var preget av foreldrenes politiske og kulturelle venstreradikalisme - moren var kommunist, faren en moderat sosialist og habil poet. Morens sinnssykdom lå som en skygge over familien gjennom hele Ginsbergs barndom og etterlot seg varige spor både i hans liv og i hans kunst. Helt fra tidlige år følte han seg om en outsider: sky, usikker, seksuelt ambivalent og med en hang til bøker og lesing framfor sportslige og praktiske sysler.

Som student ved Columbia University i New York fra 1963 kom han i kontakt med en gruppe som siden skulle bli kjent som ”The Beat Generation” – bl.a. Jack Kerouac, William Burroughs, Herbert Huncke og Lucien Carr. Ikke minst ble Huncke og den noe eldre Burroughs læremestre for Ginsberg i hans utvikling som anti-borgerlig opprører, radikal poet og homofil aktivist i et etterkrigs-USA preget av kald krig, konsumkultur og puritanske verdier. En opplevelse i Harlem i mai 1948 var også avgjørende for hans videre utvikling. I en visjon hørte han William Blakes stemme samtidig som han hadde en opplevelse av guddommelig nærvær og universets enhet. Her ligger mye av nøkkelen til hans senere jakt på transcendent virkelighet gjennom meditasjon, yoga, sex og narkotiske stoffer. Mye av hans poesi, særlig i tidligere år, ble drevet av den samme trangen til grenseoverskridende transcendens.

Tidlig i 50-årene flyttet Ginsberg til San Francisco der han kom i kontakt med den såkalte ”San Francisco-renessansen” i kunst og litteratur. Gradvis frigjorde han seg fra den etablerte smak og utviklet sin egen poetiske stemme, inspirert av Arthur Rimbaud, surrealistene, William Carlos Williams og de amerikanske transcendentalistene, ikke minst Walt Whitman. Det store gjennombruddet kom med opplesningen av ”Howl” på Six Gallery i San Francisco den 13. oktober 1955. Opplesningen ble en sensasjon etterfulgt av en rettsak der forleggeren, Lawrence Ferlinghetti (City Lights Books), ble anklaget for å ha utgitt et umoralsk skrift. Opplesningen, bokutgivelsen og rettssaken gjorde Ginsberg til guru og ”ambassadør” for beatkulturen både i USA og i utlandet gjennom tallrike reiser til India, Øst- og Vest-Europa, Cuba og Latin-Amerika. Utover på 1960- og 70-tallet ble han også mer politisk engasjert gjennom hippie- og anti-krigsbevegelsen og i miljøbevegelsen. Han var en forgrunnsfigur i Timothy Learys og Ken Keseys kampanjer for sosial revolusjon gjennom bruk av psykedeliske stoffer og en tidlig forkjemper for de homofiles sak. Interessen for buddhistisk spiritualitet økte med årene. Etter hvert ble han i stigende grad akseptert av den etablerte kulturen, noe som gjenspeiles i de mange pristildelingene og medlemsskap i den prestisjetunge institusjonen American Academy of Arts and Letter. Ginsberg døde i New York i april 1997.

Som kunstner var Ginsberg aktiv i flere media – som fotograf, musiker og forfatter. Men først og sist var han poet. Ungdomslyrikken er lite original og preges av gjengse stilidealer. Men fra tidlig 50-tall, og særlig etter flyttingen til San Francisco, utviklet han en langt mer jordnær, åpen og direkte form, basert på det muntlige dagligspråket – ofte effektivt formidlet gjennom opplesninger av egne dikt. Temaene ble hentet fra den nære livsvirkelighet - også tabubelagte områder som homoerotikk, ruserfaringer, psykotiske og private traumer, ofte selvopplevde. Denne utviklingen er merkbar Reality Sandwiches (1963) med dikt fra 50-tallet. Men først i Howl and Other Poems (1956) og Kaddish and Other Poems (1961) fremstår Ginsberg som en betydelig original poet som med  profetisk røst og på vegne av sin generasjon slynger ut sine anklager mot det etablerte samfunn og samtidig forkynner sin alternative visjon for individets frigjøring og en ny kultur. Et mer direkte politisk engasjement er merkbart i Planet News (1968) og The Fall of America (1972), som i det store anti-krigsdiktet ”Wichita Vortex Sutra.” Diktene i Plutonium Ode (1972) er gjennomgående svakere.

Ginsbergs samlede produksjon er enorm. Utgivelsene omfatter foruten Collected Poems (1985) samlinger av brev, dagbøker, notater, intervjuer og diverse sakprosa. Alt materialet Ginsberg etterlot seg befinner seg i dag på Stanford University i California – en unik kildesamling for studiet av amerikansk litteratur etter siste verdenskrig.